søndag 18. desember 2011

Io Saturnalia!

Vi er inne i en skikkelig høytid, årets høydepunkt på festfronten. Den tiden på året hvor alle tar noen dager fri, og det feires rike og strand rundt med festopptog og gode middager, og folk gir hverandre presenter. Vi snakker selvsagt om den store saturnaliefesten! Romerne feiret imidlertid ikke a newborn king, de feiret en av de eldste av alle gudene, Saturn. I våre dager forbinder folk Saturn med en planet langt ute i solsystemet vårt, snarere enn med en mektig guddom. Så det har nok gått nedover med formidlingen av antikk kulturhistorie (eller var det realfagenes triumf?).
Saturn var uansett en gammel italisk fertilitetsgud som ble identifisert med den greske Kronos - en gang gudeverdens mektige hersker, sønn av Uranos (himmelen) og Gaia (jorda) og leder for titanene. Hans tid var gullalderen, da verden var i vater og alt var velstand! Men han hadde måttet nedkjempe faren for å befri sine søsken fra underverdens slit og sikre seg makten - etter sigende ved å kutte av ham ballene med sigd. Da forbannet Uranos ham og fortalte at han nok skulle lide samme skjebne selv. Med vissheten om det, tok Kronos en tøff beslutning, nemlig den å spise sine egne barn etterhvert som de ble født. Hans kone Rhea lurte ham imidlertid ved én anledning, som vi ser på dette bildet, og tullet en stein inn i et klede og ga ham det, istedenfor det nyfødte barnet. Sønnen Zevs ble gjemt bort på Kreta - og etter én versjon oppfostret av Gaia -, men han vokste opp og utfordret og beseiret Kronos da han vel hadde nådd moden alder. Søsknene reddet han ved å skjære opp buken til Kronos og la dem slippe fri. Kronos, stakkar, ble forvist - til Tartaros eller langt til vest. Han dukker iallfall opp som Saturn i Italia og var en viktig romersk guddom. Han var forbundet med sator (såmannen) og ble dyrket som en fruktbarhetsgud.
Saturn hadde derfor et tempel midt på Forum Romanum, etter legenden oppført i 497, rett etter at kongene var fordrevet fra byen. Her ble også den romerske statskassa oppbevart. Vi kan stadig se disse åtte søylene fra en seinantikk gjenreisning av tempelet etter en stor brann, noe også innskriften på arkitraven forteller.

Feiringen til Saturns ære rundt vintersolverv utviklet seg til den største og mest folkelige av alle de romerske religiøse festene. Det var egentlig 17. desember som var den store festdagen, med opptoget i Roma by, ofringen ved alteret og med påfølgende bankett, som ble avsluttet med at deltagerne ropte "Io Saturnalia!". Men så la man bort togaen og gjorde klart for fest og ferie - noen ganger sju dager til ende. Noen dro ut av byen til fjells, noen gikk i badet, men alle havnet i selskaper og hygget seg med hverandre, og ikke minst: de ga hverandre gaver. Alt fra en pose nøtter til en god bok. Dikteren Martial passet på å gi ut sine diktsamlinger rett før saturnaliefesten, slik at de skulle være en passende present. Det var ellers svært vanlig å slakte en pattegris og tenne talglys. Visse ting forandrer seg aldri. Det er imidlertid også en tradisjon for at man en dag under saturnaliene reverserte den sosiale orden, slik at alle var på like fot, endog noen steder slik at slavene var herrer og herrene slaver. Dette kanskje som et minne om gullalderen hvor alt var idyll for alle.
I mer moderne tid har man hatt en hang til å fremstille romerske fester som orgiastiske etegilder og fylleslag, slik som her, men det var nok ytterst sjelden tilfelle. Fra den seinantikke forfatteren Macrobius og hans verk Saturnalia får vi et inntrykk av hvordan saturnaliene ble feiret med sammenkomst med mat, drikke og diskusjoner om alskens lærde temata. Og saturnaliefesten var enormt populær rundt i hele Romerriket og ble feiret i de fjerneste strøk såvel som i Trastevere.

Til en slik folkefest med karnevalistiske innslag og en verden snudd på hodet velger vi oss en ærverdig vin som samtidig gir assosiasjoner til utskeielser og noe balstyrig - en barbaresco! Og for å samtidig å hedre guden fra gullalderen, den styrtede, men fremdeles så fruktbare Saturn, så vender vi blikket mot Piemonte og Paolo Abbona. Han var en gang den mektige herren i vinhuset Marchesi di Barolo, men som i en liten palassrevolusjon ble han satt på porten. Med seg hadde han dog noen gode vinmarker og sin teft for å lage kvalitetsvin. Dermed har han bygget sitt eget gode vinhus, som bare er hans, det vil på italiensk si Suoi. Suoi Barbaresco (kr. 200,-) er en imidlertid ikke bare hans, det er rett og slett en allemannsbarbaresco til de festlige timer med venner og familie. God om du bare skal knekke noen saturnalienøtter, riktig utmerket om du kommer over et feilparkert reinsdyr på disse tider.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar